Klatring Gol 23.-26. August

Buldring - Hovda

Mandag 23. august var skoleåret 2010/11 offisielt i gang for B3 friluftsliv. Da var dagen kommet for en 4 dagers klatretur til Gol i Hallingdal. Målene for turen var å kjenne til buldrehistorien i grove trekk, kjenne til hvordan buldring kan brukes i en veiledningssammenheng, tilegning av trygg ferdsel omkring lavlandsklipper, gjennomføre trygg gruppeaktivitet på lave klipper/klatrevegg med taubruk og kunne formidle gode sikringsrutiner ved klatring på klippe og ved rappell.




Klassen ble delt i to grupper og disse gruppene beholdt vi gjennom hele kurset. Min gruppe buldret første dagen. Været var bra noe som overrasket alle og enhver siden vi er vant med regn på turene. Jeg har liten erfaring med buldring og derfor var dette en svært lærerik dag. Buldringer egner seg på for klatretrening. Det gir en stor mulighet for å øve inn teknikker og øve på det man er svakest i. I løpet av dagen fikk jeg erfart mye med smøring, kalk, bein og spotting. Resten av turen oppholdte vi oss på klatrefeltet på Rotneheim.


Standplass med 2 uavhengige
forankringer.

 Tirsdag skulle vi igjennom standplass på naturlige sikringer, topptau - anker og rappellering. Ved rappelleringensposten øvde vi på topptaufeste og rappell ved bruk av prusikknute. Denne knuten tåler belastning like godt begge veier noe som er svært viktig under rappellering. Deretter lagde vi standplass. Når man lager en standplassen er det viktig å tenke på at den skal holde sikreren på plass uansett hvilke belastninger som kommer (Tronstad 2007, s.100). Standplassen skal bestå av minst to uanhengige forankringer. Disse skal bli satt opp slik at den ene vil holde selv om et enkeltledd i den andre ryker (Tronstad 2007, s.100). Forankringene bør bli satt opp slik at de belastes like mye (Tronstad 2007, s.101). Det var mye nytt å sette seg inn i, men vi fikk tid til å øve oss opp til flere ganger og dagen suste forbi.



Kamkile

  Onsdag skulle vi få bryne oss på klatring på topptau med øving på å sette naturlige sikringer, samt klatring på led og topptau. Det finnes mange forskjellige sikringsmidler, men vi øvde oss på kiler og kamkiler. Skal man klatre naturlig må man først finne en egnet formasjon i fjellet. Det er fordi kilene skal bli satt i riss eller hulrom i fjellet.  I starten brukte klatrerne trekiler og det var ikke før på 1960 – tallet at kilene ble konstruert (Tronsatd 2007, s.69). Kamkilene ble oppfunnet i 1971 og disse er lagd slik at ved drag vil kammene dreie seg slik at kamkilens tverrsnitt øker og på den måten ”sprenges” den fast (Tronstad, 2007, s.70). Vi klatret på topptau noe som gjør læringsutbytte større, samt mye tryggere. Det var vanskelig å vite om man satt kilene riktig og om de kom til å holde hvis det kom et fall. Det var hele tiden en veileder i veggen som hjalp oss hvis vi trengte hjelp. Ellers ble dagen brukt til mye klatring. Klatrefeltet på Rotneheim passer for alle. De har ruter som egner seg for de med lite erfaring innen klatring og de som her mer erfaring. Alle fikk prøvd seg på det nivået de er på.       


Og dermed var siste dagen kommet. Vi hadde forskjellige stasjoner med blant annet nedfiring av hverandre, 1/3 talje og prusikknute på faste tau. Det var bra å få frisket opp hvordan de ulike systemene fungerer. Det er fort gjort å glemme både knutene og rekkefølgen på når ting skal gjøres. Alt i alt ble det en svært lærerik tur med mye regn, knuter, klatring, sikring og teltkos.    


Kilde: Tronstad,S. (2007). Innføring i klatring. Akilles, Oslo.